Nick Hakim

Brudenell Presenterer... Nick Hakim befinner seg et sted mellom en analytisk filosof, mystisk poet og abstrakt maler. Å høre ham snakke om musikk er å møte noen som fullt ut forstår dens kraft, som har blitt rørt av dens magi og sett dens mirakler. Han er hengiven til musikk som både en eldgammel kunstform og evig medisin. Å høre ham spille musikk er å føle disse sannhetene i sanntid. Det er en ånd som den New York-baserte sangeren har båret i musikken sin—både som komponist og samarbeidspartner. Fra tidlige LP-er som 2017s Green Twins og 2020s Will This Make Me Good, til sitt nye album, I Can See, har Hakim fulgt sannheten i hver note han har skrevet, hver tekst han har sunget. Hans sannhet er imidlertid mer lik det abstrakte og intangibles enn det faktiske, mer Borges enn George Washington. Det er en kosmisk sikkerhet som manifesterer seg gjennom I Can See; en tro på at det gode i universet er godt av en grunn. Det finnes en sang på I Can See som gir innsikt i måten Hakim skrev, forestilte og spilte inn albumet. 'Real Here Now' forteller historien om et hus. Det er et hus som ikke er ulikt det Hakim vokste opp i, men i dette hjemmet kan han interagere med familiemedlemmer som har forlatt denne verden. Det er en lo-fi dempet soul-pop jam og inneholder noen av Hakims mest direkte lyrikk til dags dato: 'Haven't seen you in a minute, I'm good,' begynner han. I beskrivelsen av komposisjonen refererer Hakim til 'følelsen av en sang,' hvordan han ønsket at 'Real Here Now' skulle eksistere som en nostalgisk påminnelse om følelsen han har når han forestiller seg dette rommet; et sted hvor de som har forlatt finner stemmene sine igjen. 'Det er knyttet til å høre noen synge sanger du alltid pleide å høre. Nå har du bare et minne om dem.' Hvor søtt det ville vært å høre dem bare en gang til, uttrykker Hakim i sangen. Som nesten alle på I Can See, ble 'Real Here Now' spilt inn på samme tid som Hakims forrige LP, 2022s Cometa, men det eksisterer i en helt annen verden enn den hvor det prosjektet hviler. Det eksisterer også, til en viss grad, i en annen verden enn noen av I Can See. Halvparten av albumet ble spilt inn på Sonic Ranch i Texas, og den andre halvparten ble satt sammen i Hakims New York-leilighet. Begge sesjonene fant sted under pandemien, og derfor er I Can See en levende, pustende reaksjon på Hakims skiftende plass i verden. Det er et bilde av en kunstner som kommer til rette med sin virkelighet, fanget på en måte som avdekker nye vinkler med hver påfølgende lytting—eller, i vårt tilfelle, hver påfølgende lytt. Selv om disse sangene er eldre og de representerer en usikker periode i Hakims liv—da han avsluttet en platekontrakt, dannet verden av Cometa, og kom ut av et langvarig forhold—er I Can See preget av sin klarhet. Det er en skarphet som antydes i tittelen, som å føle en bil riste mens den forsterker en kraftig lavfrekvens eller å sitte i et boblebad i null grader. 'Dette albumet føltes veldig sammenhengende fra begynnelsen. Det føltes veldig verdifullt for meg, og det vanskelige var å finne ut hvilke sanger som skulle være med på albumet,' forklarer han. Han kom til Sonic Ranch med omtrent 40 demoer og begynte å velge ut hvilke ideer som skulle komme med på LP-en. Noen av sangene på albumet, som 'Real Here Now,' blir presentert som trofaste iterasjoner av de første skissene. Det gir albumet en taktilitet, en vekt på dynamikk som forsterkes av denne dualiteten. Ta albumets avslutter 'Water,' som ble spilt inn på Sonic Ranch. Det er en pianoballade der sangeren bønnfaller sin gjenstand om å 'fortsette å vanne,' og henviser til 'å være så takknemlig for noen som nærer.' Han synger om 'den søteste kjærligheten' han har 'noensinne kjent,' akkompagnert av den spøkelsesaktige raslingen fra en nesten usynlig synth. Den presenteres uten summing og romtrommer som strømmer gjennom de hjemlige innspillingssangene, og treffer som et slag i magen. Det er en sang om å vite at kjærlighet eksisterer, og hvordan følelsen nesten er like god som kjærligheten selv; det er en trøst i det faktum at slik renhet kan eksistere i universet. Han er tilfreds med å fange dette så godt han kan, vel vitende om at kjærlighetens kraft ligger i dens evne til å unnslippe korrekt definisjon. Han skrev sangen etter å ha avsluttet det lange forholdet, og det er først fra dette perspektivet at han kunne synge om konseptet på denne måten, løsgjort fra erfaring og fri fra hjertesorg. 'Den søteste kjærligheten man kan kjenne, kan være langt unna, men den er alltid der,' forklarer han. I Can See er en definerende uttalelse fra en artist som ennå ikke har gitt ut en plate som er noe annet enn det. Og likevel er Nick Hakims fjerde solo-LP en annen opplevelse enn hans tidligere arbeider. Den er modigere, sterkere, mer selvsikker. Hakim er mer intimt tilpasset sin visjon, og det er ingen note på albumet som er ute av sted. Nick Hakim vil kanskje skjelve ved tanken på noen som kaller ham en healer, men dette er absolutt musikk for helbredelse, for å ta et pust og møte verden med selvtillit, klarhet og glede. 'Det er noe veldig mildt og veldig medisinsk med denne musikken. Åpenbart ønsker vi alle at musikken vår skal bli hørt av folk, men jeg har en annen hensikt med dette albumet,' forklarer han, før han legger til: 'Hensikten er at det skal knytte seg til folk som trenger det.'