My New Band Believe

Please Please You & Brudenell presenterer... *Dette er et stående show* My New Band Believe sitt debutalbum startet som en feberdrøm. Cameron Picton, som lå syk i et hotellrom i Kina, kjempet mot en voldsom sykdom da han ble overveldet av blikk av merkelige bilder og løse bånd av ustrukturert tekst. Musikeren tok senere vare på og formet noen av disse fragmentene til sanger, men den ene frasen som festet seg tydeligst i tankene hans, var det merkelige uttrykket «My New Band Believe». Da tiden var inne for å gi navn til soloprosjektet, var det ingen tvil; denne uvanlige sammensetningen av ord måtte bli hans kjennetegn. Picton ville være den første til å innrømme at han av og til grøsser over navnet, at det til tider kan virke klisjéfylt og inderlig, tvilsomt selvbevisst, og ikke engang fullstendig grammatisk korrekt. Men på andre måter har han aldri tvilt på dets merkelige genialitet. My New Band Believe fungerer som en reintroduksjon og en ny start, samtidig som det hypper opp skaperen og anerkjenner den kollektive innsatsen som lå bak. Det er også en åpen invitasjon, et subtilt hint om at hvis lytteren er villig til å møte musikken på dens egne premisser, blir de belønnet for å ta et dristig sprang ut i mørket. Som bassist og av og til frontfigur i black midi praktiserte Picton og bandkameratene en eksplosiv form for musikalsk verdensbygging, hvor de vevde komplekse fortellinger gjennom spennende passasjer av kontrollert kaos. Da gruppen la ned i 2023, følte ikke artisten umiddelbart behov for å lage en solo-plate eller hoppe inn i et nytt band. Løse planer om å være en roterende samarbeidspartner med ulike London-grupper à la Jim O’Rourke, inkludert caroline, ble diskutert og til og med øvd på, men ble aldri helt realisert. Det var fra denne posisjonen som verken helt teamplayer eller bandleder at Picton gikk inn i studio, og frøene til My New Band Believe begynte gradvis å spire. Bandets debut er en massiv og hallusinatorisk plate. Det er en samling musikk som svinger gjennom vidt forskjellige følelsesmessige og tematiske registre, samtidig som den avdekker en uendelig fengslende tråd av drømmelogikk. Picton er en upålitelig, men karismatisk forteller, og sammen med en stjernespekket besetning, inkludert Kiran Leonard, Caius Williams, Steve Noble, Andrew Cheetham og medlemmer av caroline, guider han lytteren gjennom et raskt utviklende multivers av egen skaping. Med My New Band Believe trer han ikke bare fram som leder, men arrangerer motstridende, fragmentariske og hysteriske ideer til en strålende slags mening. My New Band Believe er like episk og storslått som Pictons tidligere arbeid i black midi, men lydbildet er lettbeint snarere enn brennende. Platen er nesten utelukkende akustisk, med minimalt bruk av romklang og elektroniske effekter. Det ville være en feil å tro at disse lette innslagene betyr at musikken er mindre maksimal. Den klare lyden fremhever bare dynamikken ytterligere. Utgått fra en strykekvartett som er lagt lag på lag mange ganger, leder Picton sitt band slik at hvert spor formes, brytes opp og samles igjen, slik at opphøyningen i en låt krasjer rett inn i rushet fra en annen. Inspirert av Bert Janschs hypnotiske, drivende gitarspill og Judee Sills panoramiske pop, er My New Band Believe både altomfattende og i konstant endring. Oppbyggingen av låtene er avgjørende for å dramatisere deres intense følelser. En sang som «Actress» veier en venns evne til selvdestruksjon opp mot deres store drømmer, som Picton underbygger med musikk som holder seg lavt før den plutselig stiger til værs. «Opposite Teacher» raser mot skjebnen av å bli som foreldrene dine, men etter hvert som sporet når et febrilt klimaks, kan det ikke motstå å falle tilbake til den sykliske (og familiære) gitarlinjen. Selv om bandets lyd er selvsikker og spennende, trives Pictons låtskriving på dyp uklarhet. Musikeren inntar en stadig skiftende perspektiv, og gir form til sine fortelleres levende indre liv. Pictons karakterer er søkende som nærmest desperat forfølger objektet for sitt begjær gjennom krokete smug og overgrodde labyrinter i musikken hans. «Target Practice» konfronterer ham med sitt mål. Sporet snur blodig fanatisme til en allsangslåt, mer en kabaretaktig Luigi Mangione enn en mordballade. Det er en hul hevnfantasi, hvor hans karakter, med en mektigere persons liv i sikte, føler at han gjenvinner sin egen handlekraft. Selv når veien er uklar og målet Picton følger skyggefullt, driver han modig på. Innflytelsen fra figurer som Jansch og John Renbourn kommer tydeligst til uttrykk i «Heart of Darkness», som kanaliserer en historie med transatlantisk tolkning og eksperimentering for å plassere hans hovedperson i en musikalsk tidssløyfe. «One Night» er vakkert, nesten pinlig åpen: en Dennis Cooper-roman i miniatyr, hvor Picton legger kroppen på spill for kontakt, sulten på en intimitet han ikke helt kan sette ord på. «You are not the man I took you for» synger han med et undertrykt sukk, gjennom voldelige møter og flyktige øyeblikk av ømhet, i håp om et glimt av nærhet og anerkjennelse. Picton har en evne til å fange omgivende angst og en sjelden gave til å destillere den til pop. Det er stor sannhet i hvordan han maler med overveldende, blandede følelser. «Love Story» er ett av albumets fremtredende spor. Sangen fanget Picton i sitt rette element: hjemme, lager mat, føler seg sexy for partneren – helt til øyeblikket det plutselig er borte. På et blunk kastes sangens enkle sødme i kontrast av taps-spøkelset. Det hadde vært én ting om My New Band Believe stoppet på dagligdags terror, men gjennom debutplaten viser Picton hvor dyktig han er til å fange dens motstykke; mennesker som bryter gjennom frykten sin til noe større enn dem selv. Med denne platen tilbyr Picton et prosjekt du kan tro på.