Cootie Catcher

Brudenell Presenterer... Det finnes en alternativ virkelighet hvor alle tjener en lønn man kan leve av, og hvor de reneste bussene du noensinne har sett, kommer annenhver minutt. Der de mest intense sangene handler om å innrømme kjærlighet til en forelskelse i eplehagen, og hvor milde følelser og kaotisk energi er uadskillelige bestevenner. Dette er tidslinjen der cootie catcher virkelig hører hjemme. Dette Toronto-baserte firemannsbandet utstråler både sårbarhet og ukontrollert begeistring, og skaper en lyd som forsterker den åpenhjertige ømheten i twee pop med spiralformede synths og glade elektroniske elementer. Deres nye album Something We All Got er den mest klare og levende tolkningen av cootie catcher sitt visjon så langt, med sanger om sødme, nervøsitet og forventning som lyser ut helt uten filter. Etter å ha gitt ut musikk hovedsakelig laget i kjellere, er Something We All Got bandets første flirt med studioinnspilling. Kantene er fortsatt skarpe, med enkelte deler satt sammen med tradisjonelle lo-fi-metoder og morsomme, personlig innsamlede samples som smyger seg inn i produksjonen. Lydbildet er eksplosivt og optimistisk, med euforiske gitarer, boblende synthlinjer, raske live- og programmerte trommer, og en konstant kollisjon av ulike lyder. cootie catcher har tre låtskrivere – Sophia Chavez (vokal, synth), Anita Fowl (vokal, bass) og Nolan Jakupovski (vokal, gitar) – alle med distinkte stemmer, men som overlappende skriver om felles temaer som å navigere grensene mellom romantiske og platoniske forhold, byens sosiale miljøer og utfordringer både i det mikrokosmiske bandlivets hverdag og i det store perspektivet med å leve under senkapitalismen. Glede preger fortsatt alle flater i Something We All Got. «Quarter Note Rock» spretter rundt i rommet med klingende gitarriff, skrapte samples og samspill mellom breakbeat-loops og akrobatiske live-trommer. Det er et utbrudd av positivitet på tross av tekster om hvor skuffende det kan være å møte sine helter. Et smilende elektro-pop instrumental understøtter smerten ved å måtte trekke seg unna en nesten realisert kjærlighet på «Gingham Dress», en sang som bruker temaer om hjemlighet som bakteppe for en håpløs hengivenhet som visner. Den ‘ikke-konfronterende hymnen’ «Puzzle Pop» strømmer og svever gjennom en utforskning av å trenge mer fra andre, før den avsluttes i en virvel av samples. cootie catcher ruller nedover bakker og hopper gjennom flammesirkler gjennom hele Something We All Got uten å dempe de kroppslige følelsene som driver låtene. Det er en påtakelig spenning mellom bandets fengslende lyd og de rå, ofte urolige følelsene som uttrykkes, men det er en sentral del av det som gjør dem unike. I stedet for å skjule seg er cootie catcher fryktløst direkte, og løper i full fart mot hver eneste forvirring og begeistring og omfavner den virkeligheten de lever i.