Cola

Please Please You & Brudenell presenterer...   C.O.L.A. er en slags selvbetegnelse. Det er et akronym for Cost of Living Adjustment, et passende konseptuelt rammeverk for bandets tredje album. Hvorfor? Fordi C.O.L.A. tar for seg, blant annet, sosialisme kontra helvete. Det reflekterer over å kaste livets terninger. De uhyggelige og søte smertene nostalgi kan fremkalle. Dette er ikke ukjent territorium for bandmedlemmene Tim Darcy, Evan Cartwright og Ben Stidworthy. Det er, i Cartwrights egne ord, «en utdyping av det vi har gjort tidligere.» C.O.L.A. er et intrikat, vakkert og til tider merkelig album. Det er bandets mest raffinerte utgivelse. En perfeksjon av nøye bearbeidede estetiske impulser.  Cola, som band, sier Darcy kjennetegnes av sin «smakfulle minimalisme.» En dyp forståelse for å lage musikk som er romantisk, subtil og skjult intens. C.O.L.A., derimot, er bandets mest maksimalistiske verk hittil. Dette er litt på spøk («Vi var så bekymret,» sier Cartwright, «for at alle sangene på dette albumet skulle bli for forskjellige»). I praksis betyr maksimalismen at en sang som «Hedgesitting» har både live trommer og samplet trommeloop. «Hedgesitting» er en nydelig, frodig låt. Den er som en dekonstruert, chopped & screwed b-side fra The Cure sitt Disintegration-album. Den har også et snev av Sarah Records påvirkning. «When you were young,» synger Darcy i starten av sangen, «you came to make it.»  C.O.L.A., som alt bandet skriver, er et iboende samarbeid. Bandet skriver alt hver for seg, før de samles og jobber sammen i studio. Se igjen på «Hedgesitting» for å se dette i praksis, som startet med akkorder Darcy sendte, før bandet utvidet den sammen, med Stidworthy som remikset den rett før studioinnspilling. Denne arbeidsdeling fungerer intuitivt. Det er en del av bandets DNA å ta et arrangement Stidworthy har skrevet, for så å la Darcy og Cartwright bygge videre på det. Ta «Favoured Over the Ride» som eksempel. «Jeg ønsket å skape en mørk, melankolsk palett for Tim å skrive tekst til,» sier Stidworthy. Sangen starter med en ensom, drømmende gitarriff. Så kommer en knivskarp basslinje, og alt faller på plass: «What’s on the ceiling that’s caught your gaze?» synger Darcy. Det er et øyeblikk av klarhet på et album som omfavner abstraksjon. C.O.L.A. er fullt av slike klargjørende øyeblikk: hvor en hel virvel av følelser blir så tydelige at det nesten kjennes sårt.  Et av målene med C.O.L.A. var at melodien skulle styre tekstene. Dette er et tydelig skifte fra sprechgesang-stilen som har vært en forankring i mange av Darcys tidligere utgivelser. Her står vokalmelodiene på samme nivå som alle de andre melodiene på albumet. Men tekstene er ikke mindre poetiske eller presise enn det Darcy har skrevet før («Det er ikke,» spøker han, «som om vi lager en Cocteau Twins-låt.») Resultatet er et album som er nådeløst bevisst på alle sine deler, og behandler dem som like viktige. C.O.L.A. er et album som snakker med seg selv: hvor alle deler er i direkte samtale med hverandre. Lydene blender ikke sammen, selv når de er omfattende. Det er abstrakt, obskurt, noen ganger merkelig, kall det hva du vil. Men det er også vakkert, i klassisk forstand. Vakkert som et maleri kan være vakkert. Virkelig, virkelig flott. Nesten meislet i sin måte å leke bevisst med eksperimentering. På «Skywriter’s Sigh», for eksempel, freser og blinker lydene. Det berører det sublime. Det er Cola, bandet, på sitt aller beste.